For nøyaktig et år siden i dag plantet vi beina på St. Thomas i Karibien etter to døgn i New York med fire kofferter, to hunder (på henholdvis 40 og 4 kg), et barn og oss to voksne. Vi skulle starte et nytt og bedre liv i Karibien, nærmere bestemt St. Thomas, en av de amerikanske Jomfruøyene. Lite ante vi om hvordan de neste 365 dagene kom til å forløpe seg… Men først litt forhistorie.
En drøm som brast om et lite B&B på et gammelt gårdsbruk på Vestlandet i Norge førte oss to «galne» (som det heter på Haugalandet) nordmenn på en eventyrlig reise til varmere strøk etter søken på evig sommer og turkis hav.
Vi hadde planen klar! Oss to med barn, hunder, katter, høns og kanskje til og med noen sauer, vi skulle bosette oss ved Haugavågen. Men slik ble det ikke. Og det sies at når en dør lukkes, åpnes det en ny. Vi måtte i tenkeboksen, og tenkeboksen ble til noen glass (kanskje flasker) vin på terrassen en kveld i juni 2014. I løpet av noen timer var planen lagt. Flybilletter ble bestilt, hotell og leiebil booket. I løpet av de neste ukene startet jeg med omfattende research av dette nye og tildels ukjente territoriet. Vi skulle tross alt avgårde på husjakt allerede i august!
August kom og vi satte kursen mot St. Thomas på jakt etter et sted vi kunne slå oss ned. Jeg fikk jobbtilbud fra en større hotellkjede, hus fant vi og ikke minst likte vi øya. Dvs, Øystein likte øya, det var tross alt hans første gang i Karibien! Jeg hadde jo vært her flere ganger før og visste sånn noenlunde hvilken øy det var vi hadde valgt ut. (Selv om mine opphold her begrenset seg til cruisebesøk og en og annen langweekend, hadde jeg i alle fall vært på St. Thomas før og ikke minst reist rundt i Karibien en del.)
Etter 10 dager dro vi hjem igjen tilbake til Haugesund, her hadde vi litt av en jobb foran oss! Huset måtte ferdigstilles før vi kunne legge det ut for salg. Dvs. ikke bare huset, men også utearealene: gårdsplassen måtte gruses, kjellertrapper skulle støpes, kjelleren skulle innredes, bad skulle fliselegges, ja, listen var lang! Øystein satte i sving arbeidet etter at jeg pushet ham i gang i midten av september da vi fikk noen dager med finvær. Enda hadde vi ikke fortalt så mange hva vi skulle, men planen var lagt. Selge alle møblene, pakke ned det vi skulle ha, selge huset, selge bilene, ordne avtale på huset vi likte på St. Thomas, bestille flybilletter, rabiesvaksiner til hundene og ikke minst komme oss avgårde til jul!
Vel, november kom og huset ble lagt ut for salg! Og så kom den store dagen for visning! Eiendomsmegleren hadde aldri hatt så stor interesse rundt et hus før og annonsen på Finn slo alle rekorder i antallet visninger. Klokken ble 16:30 og vi forventet kaos i gaten, men klokken ble også 16:40 og fortsatt var det ikke kaos i gata. Klokken 17:00 var klumpen i halsen et faktum, ingen kom til å komme på visning midt i arbeidstiden en kald november mandag med regn i luften. Hva i alle dager skulle vi gjøre nå??? Vel, vi kunne ikke gi opp! Ny visning ble satt og vi pushet gjennom at vi ville ha visning midt på dagen på førstkommende lørdag. Megleren jobbet ikke helger, så visningen måtte vi ha selv. Og folk kom det! Endelig begynte ting å løsne. Vi innså at vi ikke kom til å flytte før jul, men kanskje tidlig januar var en mulighet.
Litt inn i desember var vi i forhandlinger med den første potensielle kjøperen, midt i desember gikk dette i vasken! Jaja, ny runde med visninger. Privatvisninger gjennom hele julen, romjulen og nyttår! Så var januar et faktum og vi var i full sving med ballerinabursdag! Sophia ble 4 år og jeg ble 30 år. Februar kom og vi var i forhandlinger med to nye potensielle kjøpere. Gliset til Øystein (se bildet av pick-upen over) ble solgt og endelig ble også huset solgt! Fra august 2014 til februar 2015 hadde det likevel hendt mye, en ting var at boligmarkedet hadde stagnert og blitt veldig treigt, men dollaren hadde også skutt i sky!
Det begynte å se skummelt ut for hele eventyret allerede før vi var kommet til 1. kapittel.
Men huset var solgt og det var ingen vei tilbake! Midt oppe i alt mistet vi «drømmehuset» på St. Thomas da selgeren trakk seg tre uker før vi skulle flytte. Nødløsningen ble en 70 m2 leilighet som var tilgjengelig til 8. april. Og 6.april stod vi opp før fuglene og tok morgenflyet fra Helganes til Oslo for og fly videre til New York.
Tanten min sa en gang at det er kun i motbakke at det går oppover, mulig motbakke ikke er helt dekkende for oss og det siste året, for klatringen startet allerede grytidlig den 6. april på Helganes. Hundene var nemlig ikke med på utreisebilletten, kun returen! Ok, så var SAS veldig behjelpelige og ordnet dette kjapt! Oslo next: Buret til Luna (vår italienske mastiff) var for stort for SAS! En lengre samtale med cargo sjefen til SAS og Luna fikk likevel lov til å fly til New York.
New York: En to dagers pust i bakken før vi dro videre til St. Thomas. Topp behandling av Delta på JFK: VIP står nemlig for Very Important Pet. Hunden er menneskets beste venn i USA og en viktig del av familien.
Ankomst St. Thomas: Hvor var Luna?? Hvorfor kom ikke Luna ut sammen med bagasjen slik hun hadde gjort i NY? 29 C, med andre ord en sikker død av utmattelse og dehydrering for en stor hund i et varmt bur etter en tre timers flytur. Etter 30 minutters leting på flyplassen fant endelig Øystein ut hvor Luna var. Hun var på cargo. Neste oppdrag: leiebil (selvsagt en liten Toyota Yaris med knapt nok plass til Sophia og meg), Øystein måtte ta egen taxi sammen med Luna. Men vi hadde i alle fall en plass å komme til: leiligheten!
Første møte med Tim (manageren): Hund? Er det deres hund? Det er IKKE lov med husdyr her! Hva??? Men annonsen sa jo » pets allowed»! Djises! Hva gjør vi nå? Ok, vi slapper av en uke og kommer oss i gang med skole og arbeid. Vi skal alltids finne et annet sted og bo.
Første møte med «den nye jobben»: Siden du er norsk forlanger vi fem års kontrakt slik at vi ikke bare gir deg Green Card og så slutter du etter et år. Hva? Hvorfor ble dette aldri nevnt verken i mailer eller på intervjuet (for bare 6 uker siden)??? Hovedkontoret forlangte det, ingenting å gjøre med det. Og hva gjør man da? Vel, man skriver ikke under på en fem års kontrakt på en bitteliten øy i Karibien etter kun en uke (+ 10 dager) på øya, det er i alle fall sikkert!
Heldigvis kom det kjapt et nytt jobbtilbud på banen. Så fikk vi heller dra ut på jakt etter et nytt sted og bo etter bare tre uker på denne lille og rare øya midt i Karibien. Sol, varme og turkis hav hadde vi, og ikke minst hadde vi hverandre.
Noen uker ut i ny jobb og med nye bekjentskaper fant vi et hus vi likte. Men det var stort! Altfor stort for oss og vårt minimale budsjett! Etter noen uker med intense forhandlinger og ikke minst en fortune cookie med «spådommen»: Go big or go home, var The Blue Sandcastle et faktum.
Så nå sitter vi her da, i Karibien, på denne lille øya, vi kaller for «home». Et år er gått, vi er en million erfaringer rikere, motbakker har vi klatret (det føles som om vi har besteget Mt. Everest), vi har fortsatt motbakker i sikte, men vi er her, vi gjorde det! Vi realiserte en drøm, vi har prøvet, vi har lært, vi har grått og vi har ledd, og ikke minst så har vi levd!
Livet under kokospalmene er ikke til å forakte. Vi har en hverdag, vi har et sosialt nettverk og besøk fra Norge har vi fått i løpet av året som har gått.
Ikke bare har vi hatt familie og venner på besøk, men også flere grupper med nordmenn har besøkt oss her på The Blue Sandcastle. Vi har stått på, jobbet og kjempet, og nå etter et år er vi klar for nye utfordringer og ikke minst nye muligheter!
Når vi oppsummerer det siste året og hvilke erfaringer det har gitt oss, og ikke minst: muligheter, ser vi at dette er et sted vi trives. Vi vet ikke hvor lenge vi blir værende her, men en ting er i alle fall sikkert, vi blir her et år til!
Jeg kunne ha skrevet en hel bok bare om det siste året, men for å gjøre en lang historie kort: Vi elsker St. Thomas, denne lille og rare øya omgitt av turkis hav med uendelig sommer året rundt, og viktigst av alt, vi trives!
Neste uke tar vi nok en gang imot besøkende nordmenn og vi gleder oss til å dele St. Thomas med flere i løpet av året som kommer. Vi har spennende prosjekter på gang, nye jern i ilden (les: mange jern i ilden) og vi vet at vi kan ta utfordringer på strak arm.
Vi vil med dette også takke alle de som har støttet oss gjennom alt dette. Dere har trodd på oss (også da vi ikke trodde på oss selv), backet oss opp da vi trengte det, både med kloke ord, men også med kristiske spørsmål, dere har vært der for oss kvelder da vi lengtet tilbake til «gamlelandet» og ikke minst har dere gitt oss pågangsmot til å klatre i motbakkene!
Tusen takk for alt! Vi ser frem til enda et år med uendelig sommer og turkis hav rundt oss!
Ingrid Marie Widvey 
